Fotografi av karakterer – hvorfor jeg søker det uperfekte

Jeg har aldri vært fascinert av det perfekte. Det glatte. Det symmetriske. Det polerte.
Det er vakkert, ja – men ofte... tomt. Det finnes usedvanlige pene mennesker, som ser bra ut på bilder. Jeg føler det er vanskeligere å fange sjelen, da oppmerksomheten ofte blir dratt mot skjønnheten og ikke sjelen.. Om det er forståelig?

Mine favorittbilder gjennom tidene er alltid de samme:
Svarthvitt-portretter av gamle mennesker, med rynker som kart over levd liv. Øyne som har sett både sorg og glede. Hud som ikke skjuler noe. Ansikter som ikke trenger å smile for å fortelle en historie.

Når jeg ser inn i slike ansikter, kjenner jeg en slags ro. En dyp respekt. En nærhet til noe som er sant.
Det er dette jeg jakter som fotograf – ikke det perfekte, men det ekte.

Jeg tror mange føler at de må prestere foran kamera. Være vakre. Smale. Stramme. Symmetriske.
Men for meg er det motsatt: Jeg vil fange det som gjør deg menneskelig – ikke det som gjør deg “bildeskjønn”.

Derfor jobber jeg best med mennesker som tør å vise noe. Enten det er et blikk som har sett for mye, eller en kropp som har bært for mange år.
Og derfor fotograferer jeg også helt vanlige mennesker – fordi det vanlige er misforstått.
Det vanlige er fullt av detaljer ingen ser før noen virkelig ser dem.

Skyggesønn er et blikk fra skyggene. Et rom for det uperfekte, det ærlige, det betydningsfulle.

Hvis du kjenner deg litt annerledes, litt sliten, litt sår – eller rett og slett lei av det perfekte – da er du allerede vakker i mitt kamera.

Nedenfor er et portrett skapt av Fotograf Lee Jeffries. Jeg elsker det!

Foto av en av mine favorittfotografer og inspirasjon: Lee Jeffries