Når kroppen blir et språk

Omgitt av natur

Det finnes øyeblikk hvor jeg lar kameraet hvile, ikke fordi motivet mangler – men fordi jeg kjenner på ansvaret.
Å fotografere mennesker, nakne eller ikke, handler aldri bare om lys og komposisjon. Det handler om tillit. Om nærvær. Om å se uten å ta.

Jeg tror på kroppen som et språk.
Et språk som sier noe mer enn ordene tillater.
Et språk som ikke trenger å oversettes.

Rynker, arr, kurver, pust.
Alt dette er fragmenter av et levd liv, og hvert bilde jeg tar er et forsøk på å lytte – og å svare med respekt.

Mange spør meg om hvorfor jeg fotograferer akt.
Svaret er enkelt: fordi det er ærlig.

Ikke iscenesatt nakenhet for å sjokkere eller tilfredsstille, men for å vise frem det vi alle bærer – hud, tyngde, rytme og sårbarhet.
For meg er det ingen forskjell på å fotografere et gammelt tre, en kropp eller en tåke over vannet. Alt handler om tilstedeværelse.

Kameraet mitt ser ikke etter det perfekte.
Det søker etter det som er der når alt annet tas bort.

Og ofte, i det stille rommet mellom to innpust, står det jeg har lett etter hele tiden.